Mot, hai, ba, thu nam! En, to, tre, torsdag!

Vips så var min andre uke i praksis forbi. Nå har vi fått uniformer, arbeidet mer, og blitt litt mer kjent med vietnameserene vi omgir oss med. Min veileder er på samme alder som meg, kan sånn passe engelsk og er veldig hyggelig og interessert i hva jeg har å si. Han synes det er utrolig gøy å prøve og lære meg vietnamesiske ord, men jeg vet ikke helt hvor bra det høres ut når jeg snakker, i og med at jeg må herme etter hans lespende uttale... Veilederen min har to søte 1.års sykepleiestudenter daltende etter seg hvor hen han går, og som gjør akkurat det han sier. Det vil si at vi er alltid minst fire personer rundt hver pasient. I tillegg er familien til pasientene ofte tilstede. Det er fordi det faktisk er et krav her at et familiemedlem innlegges sammen med pasienten, for at han/hun skal lære de teknikker og trening som trengs for å ta vare på pasienten i hjemmet senere.

Det finnes ingen forbud mot mobil i arbeidstiden her. Selv når de behandler pasienter kan fysioterapeutene/studentene godt sitte å skrive en sms samtidig, eller gjerne svare på et anrop og snakke i fem minutter. Pasienten må bare vente:). Er det få pasienter og lite å gjøre kan det samle seg en hel gjeng, ja gjerne alle de 20 fysioterapistudentene, rundt den ene pasienten som er der. De observerer litt eller står og snakker med hverandre, kanskje fniser og ler litt. Lydnivået er sjelden lavt. Selvom de fleste lærer engelsk på skolen er det ikke så mange som bruker det. Kommunikasjonen mellom oss og dem foregår mest i kroppsspråk, og det går som regel veldig fint!

Arbeidsdagen og prosedyrene her er ganske forskjellig fra hjemme. Dagen starter nå 8.30-11, så pause, deretter 14.30-16. slutt. Førsteintrykket har vært litt annerledes enn forventet og vi lurte litt på hva vi egentlig skulle gjøre her. De har sine rutiner og maler på hva som skal gjøres. Behandling av en pasient blir for eksempel ikke akkurat tilpasset den enkelte person som hjemme, men er heller tatt ut av en "oppskrift" på hva man skal gjøre med den typen skade. Gode arbeidsstillinger er umulig med en briks som er 30cm opp fra gulvet og 120cm bred, og av og til ligger det til og med to pasienter på samme briks. Jeg ser allikevel frem til de neste tre ukene på Bach Mai til tross for noen utfordringer. Nå skal det først bli godt med helg!

Nærmiljøet